Edgard - et kapittel for seg selv
17. april 2008:
I oktober 2006 ble det annonsert på NTF at kastraten Edgard hadde behov for et nytt hjem.
Jeg tenkte at en kastrat ville sikkert vært fint i min rolige jenteflokk, og tok kontakt med eieren.
Da jeg hørte Edgards historie, var det ikke tvil om at jeg ville gi ham en sjanse, og ha ham på helgebesøk.
Edgard hadde tilbragt det meste av livet i en dyrebutikk, nervøs, helt alene, og skulle selges som slangefòr. Lotte, den tidligere eieren, kjøpte Edgard for å gi ham en ny sjanse. Hun kastrerte ham, og satt ham sammen med sine to hunnrotter. Han var en nervøs rotte, og han ble aldri løftet, men gikk ut og inn av buret på kommando.
Helgen kom, og jeg hentet Edgard på Oslo S. Han gjemte seg godt nede i reiseburet, så jeg fikk ikke tatt en ordentlig titt på ham før vi kom hjem. Hjemme åpnet jeg reiseburet, og ventet på at han skulle komme ut. Plutselig deiset det ut den største rotta jeg noengang har sett! Man kan trygt si han var på størrelse med en hundevalp.
Han tuslet litt rundt, nysgjerrig, men nervøs. Jeg prøvde å la ham hilse på meg ved å stikke fingrene til ham, rolig og forsiktig. Da åpnet han munnen rolig, la de lange tennene rundt fingeren min, og bet rolig og pent et digert hull i den ene fingertuppen min. Jeg tenkte med en gang at han sikkert var redd for å ha kommet til et nytt sted.
Over helgen bodde han i et lite bur, ved siden av jentene. Søndag kveld fortalte jeg Lotte at jeg gjerne ville overta ham.
Han var noe for seg selv, og det på en så spesiell måte at jeg var redd ingen andre ville ha ham.
I oktober 2006 ble det annonsert på NTF at kastraten Edgard hadde behov for et nytt hjem.
Jeg tenkte at en kastrat ville sikkert vært fint i min rolige jenteflokk, og tok kontakt med eieren.
Da jeg hørte Edgards historie, var det ikke tvil om at jeg ville gi ham en sjanse, og ha ham på helgebesøk.
Edgard hadde tilbragt det meste av livet i en dyrebutikk, nervøs, helt alene, og skulle selges som slangefòr. Lotte, den tidligere eieren, kjøpte Edgard for å gi ham en ny sjanse. Hun kastrerte ham, og satt ham sammen med sine to hunnrotter. Han var en nervøs rotte, og han ble aldri løftet, men gikk ut og inn av buret på kommando.
Helgen kom, og jeg hentet Edgard på Oslo S. Han gjemte seg godt nede i reiseburet, så jeg fikk ikke tatt en ordentlig titt på ham før vi kom hjem. Hjemme åpnet jeg reiseburet, og ventet på at han skulle komme ut. Plutselig deiset det ut den største rotta jeg noengang har sett! Man kan trygt si han var på størrelse med en hundevalp.
Han tuslet litt rundt, nysgjerrig, men nervøs. Jeg prøvde å la ham hilse på meg ved å stikke fingrene til ham, rolig og forsiktig. Da åpnet han munnen rolig, la de lange tennene rundt fingeren min, og bet rolig og pent et digert hull i den ene fingertuppen min. Jeg tenkte med en gang at han sikkert var redd for å ha kommet til et nytt sted.
Over helgen bodde han i et lite bur, ved siden av jentene. Søndag kveld fortalte jeg Lotte at jeg gjerne ville overta ham.
Han var noe for seg selv, og det på en så spesiell måte at jeg var redd ingen andre ville ha ham.
Introduksjonen til mine jenter gikk bedre enn forventet. Han bøyde seg i støvet hver gang noen gikk forbi.
Han ble raskt jentenes sovepute, og burets mest feminine individ, der han lå med potene i kors.
Siden Lotte aldri hadde løftet ham, og Edgard er svært nervøs av natur, brukte vi kun å holde et reisebur inntil buråpningen, så han selv kunne komme ut og inn av buret. Vi testet flere ganger å gi ham noen fingre, men hver gang skjedde det samme - han bet.
I dag er Edgard 2 år og 5 måneder gammel. Han veier nå rundt 750 gram, etter å ha vært kun et par gram oppunder kiloen.
Kroppsfasongen hans er ingenting å skryte av, for alt det overflødige har samlet seg rundt beina (alt synker med årene..).
Han har ingen overvektsproblemer/diabetes, og er frisk og fin. Eneste alderdomsrelaterte tegn er at bakbeina ikke fungerer lenger. Vi har nå hatt Edgard i over halvannet år, og gir fortsatt ikke fingerene til ham. Isteden får han lukte på håndbaken.
Til gjengjeld kan vi klappe og klø på ham - da plopper han med de gedigne, kulerunde øynene sine i ekstase.
Han er fortsatt nervøs når han er ute på nye steder, men med tiden har han slått seg mer til ro og stoler mer på oss.
Først det siste halvåret har vi begynt å løfte ham når han skal inn og ut av buret. Noen dager kommer det en protest eller to, for det er ikke det beste han vet, men han prøver heller ikke å bite.
Jeg har en vond teori om at han blir utsatt for noe fryktelig da han var ung, som gjør at han ble så traumatisert som han er.
Det virker mistenksom at en rotte skal bli så påvirket av å "kun" vokse opp i dyrebutikk.
Jeg er svært glad for at vi tok han til oss, ellers er jeg redd han ikke ville vært i live idag. Jeg tror han har det så godt som han overhodet kan ha det, og vi er så glade i vår sære, gamle, feite kastrat. Vi bestemte oss fra første stund at han skulle bli hos oss, og at vi skulle gjøre alt i vår makt for å tilpasse oss hans behov, og gjøre livet godt for han.
Når han en dag går over broen, vil jeg sitte med en lykkelig følelse og tanken om å ha gjort en god gjerning for et individ som i utgangspunktet ikke var ment til å ha et fullkomment rotteliv.
Han ble raskt jentenes sovepute, og burets mest feminine individ, der han lå med potene i kors.
Siden Lotte aldri hadde løftet ham, og Edgard er svært nervøs av natur, brukte vi kun å holde et reisebur inntil buråpningen, så han selv kunne komme ut og inn av buret. Vi testet flere ganger å gi ham noen fingre, men hver gang skjedde det samme - han bet.
I dag er Edgard 2 år og 5 måneder gammel. Han veier nå rundt 750 gram, etter å ha vært kun et par gram oppunder kiloen.
Kroppsfasongen hans er ingenting å skryte av, for alt det overflødige har samlet seg rundt beina (alt synker med årene..).
Han har ingen overvektsproblemer/diabetes, og er frisk og fin. Eneste alderdomsrelaterte tegn er at bakbeina ikke fungerer lenger. Vi har nå hatt Edgard i over halvannet år, og gir fortsatt ikke fingerene til ham. Isteden får han lukte på håndbaken.
Til gjengjeld kan vi klappe og klø på ham - da plopper han med de gedigne, kulerunde øynene sine i ekstase.
Han er fortsatt nervøs når han er ute på nye steder, men med tiden har han slått seg mer til ro og stoler mer på oss.
Først det siste halvåret har vi begynt å løfte ham når han skal inn og ut av buret. Noen dager kommer det en protest eller to, for det er ikke det beste han vet, men han prøver heller ikke å bite.
Jeg har en vond teori om at han blir utsatt for noe fryktelig da han var ung, som gjør at han ble så traumatisert som han er.
Det virker mistenksom at en rotte skal bli så påvirket av å "kun" vokse opp i dyrebutikk.
Jeg er svært glad for at vi tok han til oss, ellers er jeg redd han ikke ville vært i live idag. Jeg tror han har det så godt som han overhodet kan ha det, og vi er så glade i vår sære, gamle, feite kastrat. Vi bestemte oss fra første stund at han skulle bli hos oss, og at vi skulle gjøre alt i vår makt for å tilpasse oss hans behov, og gjøre livet godt for han.
Når han en dag går over broen, vil jeg sitte med en lykkelig følelse og tanken om å ha gjort en god gjerning for et individ som i utgangspunktet ikke var ment til å ha et fullkomment rotteliv.
24/4-08
I dag valgte jeg å la Edgard gå pote i pote med Krølle over regnbuebroen. Han var enda ved godt mot, men med de ikke-fungerende bakbeina sine ble det slitsomt i lengden. Han var en seiglivet gammel mann.
Vi er glad vi fikk muligheten til å bli kjent med deg, og stolte over at du lærte deg å stole på oss.
Du vil bli sterkt savnet, min feite, dvaske kastrat.
Hvil i fred, Edgard min.
I dag valgte jeg å la Edgard gå pote i pote med Krølle over regnbuebroen. Han var enda ved godt mot, men med de ikke-fungerende bakbeina sine ble det slitsomt i lengden. Han var en seiglivet gammel mann.
Vi er glad vi fikk muligheten til å bli kjent med deg, og stolte over at du lærte deg å stole på oss.
Du vil bli sterkt savnet, min feite, dvaske kastrat.
Hvil i fred, Edgard min.